Gravid!

Jeg er en stund "over tiden". Er jeg gravid?  Jeg venter noen dager til før jeg tester meg.....  Tørr jeg tro det er sant? Skal det endelig bli vår tur! To ganger tidligere har vi mistet barn i spontanabort tidlig i svangerskapet. Graviditetstest. JA...jeg er gravid!!! Vi var i månedskifte juni/juli 2002.

Så glade vi var. Nå måtte vi ha brukt opp vår kvote for "uhell". Denne gangen måtte det gå bra! Formen var flott, Men nervøs for at noe galt skulle skje var jeg. Men ukene gikk, alt var bra med mor og barn. Da vi kom halveis i svangerskapet hadde vi allerede vært igjennom tre ultralyder for sikkerhets skyld. Alt var normalt! En nedtur kom i svangerskapets 27 uke. Jeg fikk rier, livmorhalsen var nesten modnet. Ble sykemeldt med beskjed om fullstendig hvile. Nye uker med bekymring. Men, ikke noe mer skjedde, alt gikk bare godt! Ble kontrollert hver uke av jordmor. Innkjøp av utstyr og klær. Så morro det var! Magen som vokste, barnet som preget mammas hverdag der inne fra. Se, barnet sparker så hele magen beveger seg! Fikk vann i kroppen. Fikk knapt på noe fottøy. Ny ultralyd i uke 32, bare for morro skyld. Legen så sikker, dette er en gutt. Alt ser bra ut. Julen kom. Jeg koste meg, tenkte på at neste år ville julen få et spesiellt innhold for oss! Nyttår. Nå nærmer det seg. Snart kommer barnet vårt! Alt av utstyr og klær var på plass. Drøye to uker til termin nå!

Brutal overgang fra glede til sorg.

Blivende foreldres verste mareritt må vel være at noe går galt på målstreken. I gjennom nesten ni måneder har man gledet seg, blitt glad i barnet, bekymret seg, lært barnet og kjenne igjennom spark og bevegelser og sett hvordan mammas kropp har endret seg. Man er glad svangerskapet snart er over. At man snart skal få treffe sitt barn. Se barnets blikk, høre røsten, studere trekkene, starte på et helt nytt kapitel i ens liv og endleig få øse ut og gi av kjærligheten man føler for barnet.

Hva kan vel gå galt to uker før termin! Barnet er ferdig og kan melde sin annkomst når som helst. Pappan går med mobiltelefonen på konstant på arbeide. Mamman har startet på svangerskapspermisjonen  og venter bare på et tegn om at den lille vil ut i verden.

Så. Brutalt. Hele ens liv blir snudd på hodet. Ikke slik man hadde drømt om og planlagt. Plutselig ingen spark, ingen bevegelse. Engstelig drar man til jordmor. Hun leter etter barnets hjertelyd. Mer og mer febrilsk leter hun. Jordmor får et drag over over ansiktet man ikke kan feiltolke. Tårer i øynene. Her er ikke noe hjertelyd mere........ Hun ringer etter pappan og ber han komme. Hun ringer sykehuset. Mamman sitter der tom, hva skjer, nei dette er ikke mulig! Men, det var det...............jenta vår var død...........

Fødsel

Da vi ankom sykehuset ble tragedien bekreftet med ultralyd. Vi ble innlagt på føden - min mann fikk seng hos meg på enmannsrommet. Vi måtte igjennom de vanlige prosedyrer med blodprøver, osv. Jeg gråt hele tiden..... Men som jeg senere leste i journalen skrev de at pasienten var veldig deprimert - men klar og samarbeidsvillig. Vel, klar og klar jeg følte meg nokså "omtåket"...alt var som et mareritt. Halv ellve på kvelden satt de inn en stikkpille for å hjelpe fødselen i gang. Det ble ikke mye søvn den natten. De fysiske smertene var ingenting, det var den psykiske belastningen som var så vond. Klokken syv på morgenen den 31. januar gikk vannet. Og en time senere var vi inne på fødestuen. Da dette ikke lengre hadde noen betydning for vårt barn, tok jeg imot tilbudet om smertestillende. Min mann var med hele veien, og var en fantastisk støtte. Jeg tror nok at belastingen under fødselen var mye større for ham. Han skulle ikke bare takle sorgen over barnets død men også være støtte og hjelp under fødselen.  Klokken 10.58 kom Ida. Så stille. Jeg ville ikke se henne da - de bar henne bak en skjermvegg. Tok bildet av henne, tok avtrykk av hender og føtter. De lagde disse navn armebåndene til henne - og kom til meg for å få min bekreftelse på at det de hadde skrevet var rett. Da først skjønte jeg at barnet ikke var noen gutt men ei lita jente. Innerst inne hadde jeg ønsket meg ei jente........
Morkaka satt fast og måtte taes ut under narkose. Ellers var det en lett og grei fødsel fysisk. Da narkosen var ute av kroppen var jeg oppe med det samme uten noen plager.
Om kvelden ba jeg om å få Ida inn til meg.  Dette er en stund jeg aldri vil glemme så lenge jeg lever. Denne nydelige lille jenta, hun var min datter. Så velskapt....... Jeg strøk henne, jeg holdt henne. Hun var det beste jeg hadde opplevd i mitt liv - samtidig var hun min største sorg........
Det var ingen synlig årsak til hvorfor Ida døde. Derfor sa vi ja til obduksjon. Vi dro hjem morgene etter. Det var forferdelig vondt å komme hjem uten jenta vår. Huset ble så tomt. Alt babyutstyr og klær skrek mot oss.....

Begravelsen

Ida ble begravet to uker etter. Årsaken til at det tok såpass med tid var jo obduskjonen. Siden det var gått så lang tid orket jeg ikke se henne igjen. Sermonien i kirken var enkel, men verdig. Jeg klarte knapt gå inn i kirken. det var fryktelig se den lille kista.......

Tiden etter

Jeg ble innvilget seks uker permisjon med full lønn. Siden ble jeg sykemeldt. Den første tiden, ukene vil det si, var det bare gråt og en enorm vond klump som lå om hjertet. Det føltes så urettferdig! Så meningsløst! HVORFOR?

20.mai; Det har nå gått 3 1/2 måned siden vi mistet Ida. Vi har kommet langt ut i våren allerede. Lengre, lysere og varmere dager. Smerten og savnet er ikke så intens lengere. Men det har vært en velig tøff tid dette og ennå er det endel vonde og tunge dager. Jeg er nå på aktiv sykemelding.
16.mai kom Ida`s gravstein opp. Naturstein, oval i formen, rødlig i fargen. En nydelig stein. Graven er pyntet med blomster og lys. Dette har blitt viktig for meg - det er det eneste jeg får gjort for jenta mi. Men tro det heller ei, en feil har oppstått underveis i prossesen og feil dato var hugget inn i steinen!!!! Begravelsesbyrået tar på seg skylda, og vil enten rette dette opp eller levere ny gravstøtte.
Obduksjonsrapporten har jeg nettopp fått vite er endelig ferdig! Og er underveis til barnelegen i Sandnesjøen.

obs: feil dato! Rett dato er 31-1-2003.

17.juni;  I dag har jeg endelig fått, pr. telefon, en rask gjennomgang av obduksjonsrapporten. Den sier at Ida døde av koagulasjonssvikt. Det vil si at blodet Ida fikk fra "meg" var for tykt og sirkulasjonen for dårlig. Jeg forstår det slik at jeg har et slags "stoff" i meg som skapte dette problemet. Mitt blodtrykk var hele svangerskapet normalt og avslørte ikke dette. Det kunne da blitt gitt blodfortynnede midler - og problemet ville vært løst. Ida var frisk.
Tankene arbeider veldig med dette nå............noe jeg var forberedt på. Det er veldig vondt å tenke på at jenta mi var frisk - så "sviktet" min kropp. Nei, jeg har ikke noen skyld-følelse. Og uansett hva slags svar obduksjonen hadde gitt ville jeg fått noen dager i "tenkeboksen".

07.juli: Jeg har blitt testet (blodprøver til Ullevål sykehus, Oslo) og det viser seg at legens teori ut fra obduksjonen stemmer. Jeg har for lite av en sort protein i mitt blod. Dette førte til blodpropp i morkaka.  Dette er et problem flere kvinner har - det arves - og oppdages som regel ikke før noe slikt vondt som dette oppleves. Har ingen betydning for min helse annet enn når jeg er gravid. Vel. Nå vet jeg hvorfor vi har mistet tre barn. 
Dette kan forbygges når man er klar over problemet. I et svangerskaps første måneder tabletter siden sprøyter - med blodfortynnede midler. Man vil også bli sjekket (barnet og morkaka) meget ofte.
Jeg er glad for å vite hvorfor Ida døde tross alt. Har vel kommet til et "veiskille" nå hvor spekulasjoner kan avsluttes. MEN. Ida vil aldri glemmes. Hun vil alltid bli savnet. Det vil alltid gjøre vondt å tenke på at vi mistet jenta vår.  Ennå er der dager hvor tårene kan komme. Men samtidig, jeg føler at jeg kan klare å leve med tapet av vår lille prinsesse.  Har jo ikke noe valg.
Hva så videre? Tiden får vise hva livet vil bringe oss.

31.juli 03; I dag skulle Ida vært et halvt år gammel...... Hun skulle "pludret", klart holde hodet oppe når hun satt, gripe bevisst etter ting, snu seg rundt, de første krabbebevegelsene ville vært der.......
Slike tanker har man vel hatt hele veien disse seks månedene som har gått siden Ida døde. Og de blir ekstra sterke på denne dagen. Stort sett går hverdagen bra nå. Men det er dager hvor savnet er stort og man har et stort "hvorfor" i sitt hjerte. Og man tenker, det var ikke slik hverdagen skulle vært nå......... Vi har hatt en nydelig sommer med sol og varme. Den hadde vært så perfekt med Ida ilag med oss.....
Feilen på gravsteinen  (datoen) er rettet av steinhoggeriet. Og vi har lagt ned en tre-ramme rundt graven. Jeg skal ta et nytt bildet og legge ut.
Dagen markeres med  roser og en stille stund på graven. Fred over ditt minne lille venn.

05.august 2003: 
Jeg må fortelle deg om en dødsannonse i lokalavise her i dag - som fikk meg nesten til å gråte. "Vår lille engel Emil døde i mammas mage 31 juli!   Herregud hvor jeg føler med dette forelderparet! Ut fra annonsen ser det ut til å være det første barnet.  Jeg lurer veldig da på omstendighetene! Kommer til å tenke masse på disse fremmede menneskene de nærmeste dagene. Jordmor her sa jo at det knapt var gjennomsnittelig et barn i året som døde i mammas mage etter svangerskapsuke 26 - her i regionen.  Jeg trodde vi hadde hatt den vonde opplevelsen av å bruke opp denne kvoten........

11,august 2003; I dag var min første ordentlige arbeidsdag - etter permisjon, sykemelding og ferie. Disse siste dager før dette har vært ekstra vanskelige. Minner og savn blir ekstra stort. For ting er ikke slik de skulle ha vært.... Jeg skulle ha vært hjemme med omsorgen for lille Ida vår........... Nå er jeg tilbake på arbeidet i barnehagen, har omsorg for andres barn....... Nei..... det føles litt opprivende dette.
Barna spør om "babyen din". Det er vanskelig for dem å forstå..... Hva er det å være død? Hvorfor begraver man de som er død? Kommer babyen tilbake? Kan hun ikke være hjemme hos deg? Jeg svarer så ærlig jeg kan - men likevel ikke med hele sannheten. Vil ikke skremme dem.
Dagen gikk likevel greit. Men jeg føler meg litt sliten - og savnet er stort i dag.

30.desember 2003;
Jeg har lenge tenkt å skrive noen ord kjære jente mi. Men det har vært så veldig vanskelig. Jo nærmere julen kom. Jo mer og mer smertet savnet. Din første førjulstid. Din første jul............ Ofte har tankene gått tilbake til forgje jul. Alle tankene, forventningene og planene vi hadde om neste jul..... Og hvordan ble den så? Vanskelig. Vi har prøvd feire julen på tradisjonellt vis. Og utad har vi vel lykkes med det. Men inni meg Ida min, har lite vært normalt. Jeg savner deg så inderlig lille venn.
Juleforberedelsene, ja de føltes litt meningsløse. Alle rundt en gledet seg. jeg fryktet hva følelsene skulle bringe.
Julaften var vi på graven din. La ned krans, tente lys. Pappa`n din bygde en liten "borg" rundt graven din - av snø - for å gi deg ly.  Så du oss Ida? Så du tårene?
Jeg satt under julemiddagen, tenkte at du skulle vært der, Griset og kost deg skikkelig. ler**
Jeg satt å så på pakkene under juletreet. Tenkte at der manglet det mange pakker - dine.
Hvor frydefullt det skulle vært for deg å få base i all julepapiret!
Slik har mye av jula vært Ida. Du har vært med hele veien.

"Is kan smelte-
sne kan tø.
Men min kjærlighet til deg
vil aldri dø.
For så lenge månen vil smile
og roser gro-
skal der i mitt hjerte
et minne om deg bo".

02.januar 2004;
Tanker ved nyttårsskifte

Jeg får starte med å ønske deg et riktig godt nytt år. Et år jeg håper vil fylles med gode og rike dager. Vi har ikke akkurat lagt det beste året bak oss . De vanlige ”frasene” godt nytt år vi lurer av oss på denne tiden, tja de er vel ofte noe vi bare slenger ut av oss i hytt og pine.  Men nå mener jeg det virkelig!  Måtte verken du eller jeg, få oppleve død og sorg.

Man har jo en del tanker da vet du. Man skulle så gjerne hatt dette året opp igjen – med kunnskapen man har i dag. Da skulle man ha endret historien. Hadde Ida blitt født bare dager før ville hun vært i lag med oss i dag. Vel. Nå er jo ikke akkurat dette mulig da. Noen har sagt til meg, du er sterk. Nei det er jeg slett ikke. Inni meg kan det til tider være stor fortvilelse og kaos. Men. Man må lære og leve med sorgen og om ikke akkurat akseptere at jenta vår døde, så i alle fall leve med det. Og akkurat det går bedre og bedre. At man i jule og nyttårstiden får tunge stunder og noen tårer, ja det er vel bare menneskelig. Så er det også min måte og reagere på når jeg er lei meg – tårene renner.  Det vil de nok fortsette med ennå lenge. Kjærligheten og savnet til min lille datter vil aldri bli helt borte.

Jeg har ingen nyttårsforsetter. Det er det mange år siden jeg sluttet ha. Og jeg har nok mindre krav for et godt nytt år i dag enn jeg hadde for et år siden. Eller rettere sagt, andre verdier. Det å få ha nær meg de jeg er glad i, at vi alle skal bli spart for sykdom, sorg, død  og problemer. Ja dette måtte være mitt ønske for det nye året.

21.mars-04: Å som jeg tenker på deg akkurat i dag lille venn. Jeg vet ikke hva som utløste dette men jeg har følt savnet og sorgen veldig sterkt i dag. Tårene som triller. Jeg måtte ta frem og høre Carolas sang Det er deg jeg elsker. Se på bildet av deg. Elskede lille venn, om jeg kunne ha skrudd tiden tilbake. Jeg skulle ha gitt alt bare for å få se deg og holde deg en gang til.
Tror ikke det har gått mange dager  dette drøye året uten at du har vært i tankene mine. Samtidig vet jeg at livet må gå videre, det gjør det da også. Men jeg har fått en tung bør å ta med meg.

Desember 2004.

Vi står på hodet i juleforberedelser - igjen. Huset er vasket, kakene i boks. Alle julegaver ferdige. Juletre og julenek er kjøpt. Og i garasjen ligger en fin liten krans til din grav Ida.
Kan vel høres ut som om jeg er helt oppslukt av jula. Slik er det ikke. Jeg prøver vel heller å tråkke ned endel vonde følelser med å være "juleaktiv".  Både Inge og jeg føler oss ganske matte i forhold til hele jula. Egentlig skulle vi gjerne gått den stille forbi.... Vi snakker om hvordan jula "skulle" ha vært med ei jente på nesten 2 år i huset..... Det er ganske opprivende følelser dette. Tårene sitter løsere enn på lenge. Men. Livet skal jo gå videre.... Og det er vi som lager til selve juleaften for flere familemedlemmer. Så. Man kjører den faste ruten når det gjelder det praktiske. Men innvendig er det langt fra noen "julefred".